كاريكاتور هايي از ازدواج موقت







گزارشات و مقالات
كاريكاتور هايي از ازدواج موقت







يونيسف: دو ميليون كودك قرباني توريسم جنسي
سواستفاده جنسي از كودكان و نوجوانان بر مبناي تحقيقات و بررسي هاي صندوق حمايت از كودكان سازمان ملل متحد يا يونيسف در سال هاي اخير ابعاد نگران كننده اي يافته است.
بر مبناي بررسي هاي يونيسف در حال حاضر بيش از دو ميليون كودك و نوجوان كه بين ۸ تا ۱۵ سال سن دارند در سراسر جهان مجبور به خودفروشي هستند و عمده مشتريان آنها را اهالي بومي اين كشورها تشكيل نمي دهند، بلكه جهانگرداني هستند كه به منظور هم خوابگي با آنها از ساير نقاط جهان به اين كشورها سفر مي كنند.
ساليانه بيش از دو ميليون نفر از كشوري به كشور ديگر سفر مي كنند تا با كودكان و نوجوانان رابطه جنسي برقرار سازند.
اين جهانگردي جنسي، بازاري بسيار پر منفعت را كه حجم گردش پول در آن بيش از ۵ ميليارد دلار حدس زده مي شود، به وجود آورده است.
حداقل در ۲۰ كشور جهان سواستفاده جنسي از كودكان و نوجوانان ابعاد گسترده اي يافته است. در اين فهرست چين، هندوستان، برزيل، مكزيك، تايلند، پاكستان، روسيه، جمهوري دومنيكن و كامبوج درصدر قرار دارند.
كشورهاي ايتاليا، هلند، آلمان و فرانسه در اروپا، ژاپن در آسيا و ايالات متحده در قاره آمريكا بنا بر بررسي هاي يونيسف عمده كشورهاي مبدا حركت جهانگرداني هستند كه براي هم خوابگي با كودكان و نوجوانان به ديگر كشورها سفر مي كنند.
در اروپا، ايتاليا با ۸۰ هزار نفر كه به طور متوسط همه ساله به آسيا، آمريكاي لاتين و آفريقا براي سواستفاده جنسي از كودكان سفر مي كنند در صدر فهرست كشورهاي اروپايي قرار دارد.
سازمان ايتاليايي «به خود فروشي كودكان پايان دهيد» در يكي از بررسي هايش مي نويسد «كساني كه براي هم خوابگي با كودكان و نوجوانان از اروپا به ديگر قاره ها سفر مي كنند، نسبتا جوانند و سن آنها از ۳۰ سال تجاوز نمي كند، از نظر فرهنگي به قشر متوسط تعلق دارند و ثروتمند هم نيستند.»
Årsmelding for 2007 fra
INTERNASJONALT UTVALG TROMS SV.
IU for Troms SV har dette året hatt følgende medlemmer:
Arne-Johan Johansen, Kvæfjord, Elisabeth Øien, Skånland, Soheila Porabedin, Harstad, Gerd Dansholm, Tranøy, Vidar Eng, Tromsø og Arne Overein, Tromsø.
Etter en del korrespondanse på e-mail fikk vi den 21.04.i stand et møte i Harstad der alle unntatt Gerd deltok. På dette møtet drøftet vi bredt igjennom hvilke temaer som kunne være aktuelle å ta opp gjennom Troms SV, og kom fram til følgende Forslag om aktiviteter:
Vi mener at asylpolitikken berører kjernen av hvordan vi i SV må opptre overfor menneskelig nød skapt av den politiske virkelighet i mange av verdens land. Asylpolitikken utformes og virkeliggjøres her i Norge, men er likevel del av det vi forstår som vår internasjonale rolle.
Asylpolitikken utformes i skjæringspunktet mellom flyktningekonvensjonen, barnekonvensjonen, menneskerettskonvensjonen og vår egen utforming av lover både angående innvandring til landet vårt og tilpassing av norske lover til en flerkulturell virkelighet.
Vi ser at den norske handtering av dette saksfeltet lider under mange svakheter, for eksempel ekstrem lang ventetid på saksbehandling, vilkårlig behandling av enkeltsaker der norsk praksis avviker fra Høykommisærens anbefalinger, rigid og reduserende tolking av de konvensjoner vi er forpliktet av, og noen ganger manglende forståelse for det stress og den lidelse mennesker som er tvunget til å begi seg på flukt ofte bærer med seg.
IU ønsker at vi i SV skal kunne dette saksfeltet best mulig. Vi ønsker derfor å kjøre et dagseminar over dette emnet for våre egne medlemmer, for eksempel i form av et utvidet fylkesstyremøte. Antydet tidsrom en lørdag eller søndag i oktober.
Krigen i Afghanistan startet som en straffeaksjon fra USA mot talibanstyret i Afghanistan etter angrepet på W.T.C. 11.09.01. Allerede dagen etter fikk USA medhold i NATO om at terrorangrepet måtte anses som et angrep på USA og dermed på hele NATO-alliansen. Dermed kunne USA påberope seg kollektiv NATO-innsats mot angriperen etter Atlanterhavspaktens artikkel 5 om kollektivt selvforsvar. USA angrep umiddelbart Afghanistan, og fikk etter hvert støtte fra flere NATO-land, deriblant også Norge. Denne aksjonen fikk betegnelsen Enduring Freedom. FNs sikkerhetsråd behandlet i oktober situasjonen, men ga ikke eksplisitt folkerettslig støtte til krigen mot Afghanistan. Norge (Bondevikregjeringa) sendte også F-16 bombefly til denne aksjonen.
Den 6.12.01 ble ISAF (International Security Assistence Force) etablert som en defensiv beskyttelsesstyrke for den nye regjeringa i Kabul (Bonn-avtalen). Denne innsatsen hadde deltakere også utenfor NATO. FNs Sikkerhetsråd autoriserte ISAF som FN-aksjon. Den 14.10.03 ga FN anledning til at sikkerhetsstyrkene også kunne anvendes utenfor Kabul, men i samfunnsbyggende defensiv innsats. Senere har EF og ISAF blitt slått sammen under felles kommando.
Det er liten tvil om at NATOs innsats i Afghanistan er del av en strategi for å gjøre NATO levedyktig i ei tid uten den kalde krigen (Out of Area). Det er likeledes sannsynlig at den offensive krigføringen mot taliban av afghanere ikke lenger blir forstått som demokratibygging. Gjennom sammenslåingen av ISAF og EF vikles Norge inn i en type aksjon som er i strid med Soria Moria-erklæringen og SVs grunnleggende oppfatninger om NATO.
Vi ønsker å arrangere et seminar der vi setter søkelys på det som skjer i Afghanistan i skjæringspunktet mellom NATO, EU og FN der fokus både settes på folkerett og på hva som er riktig strategi for å skape fred i Afghanistan.
Antydet tidsrom vinter/vår 2008.
Allerede under Bondevikregjeringa var Norge sterkt delaktig i arbeidet med å skape fred mellom nord og sør i Sudan. Den rødgrønne regjeringa overtok disse oppgavene mens konflikten i Darfur vokste til en av verdens største humanitære kriser. Regjeringa i Sudan nektet å akseptere problemet og støttet mer eller mindre åpenlyst den muslimske militsen i deres angrep på den kristne befolkningen i Darfur. Verdens og FNs oppmerksomhet mot Darfur har satt økende press på regimet i Khartoum, også med krav fra Sikkerhetsrådet om å få sende inn en FN-styrke til Darfur-regionen. Utviklingsminister Solheim har engasjert seg sterkt i dette arbeidet.
Vi ønsker å sette søkelys på hvordan denne konflikten har utviklet seg, og hva regjeringa vår kan oppnå med sin kombinasjon av bistand og fredsskapende innsats. Det kan skje i form at et dagseminar arrangert som åpent møte. Antydet tidsrom høst 2008.
Vi vet alle at menneskeskapt global oppvarming truer den økologiske balansen på jorda. Vi vet at oppvarmingen vokser raskest i nordområdene med store miljømessige konsekvenser, men også at uttørking og ørkendannelse i sør vil få dramatiske konsekvenser både for matproduksjon og livsvilkår i store områder. Vi vet også at nedsmelting av landis vil kunne øke havnivået med ødeleggende konsekvenser for byer og folketette områder i lavland over hele kloden. Det er også slik at innsats mot global oppvarming må skje i et nært internasjonalt samspill der stater tar felles ansvar for nødvendige endringer av utslipp av drivhusgasser, men at også våre lokalsamfunn må finne løsninger som samsvarer med krav om slike endringer.
Vi ønsker å sette søkelys på denne problematikken i form av et dagseminar organisert som åpent møte. Anbefalt tidsrom våren 2008.
Dette notatet ble umiddelbart sendt Troms SV med ønske om at AU eller fylkesstyremøtet behandlet det snarest, med sikte på å få et av våre temaforslag inn på partiets arbeidsplan. Jeg er ikke kjent med hvordan denne behandlinga har vært, og realiteten er at Troms SV dette året ikke har hatt noen arrangementer av internasjonal karakter. I det følgende vil jeg derfor presentere andre virksomheter på saksfeltet vårt som jeg som leder i Troms IU har vært aktiv i. Samtidig understreker jeg at også andre av IUs medlemmer kan ha engasjert seg på tilsvarende vis. Jeg vet at Vidar har deltatt i debatter om internasjonale spørsmål i SVs debattnettverk
Undertegnede har, både som leder i Troms IU og ut ifra andre roller, vært mye aktiv dette året i tematikken flyktning- og asylpolitikk. Styremedlem i Kvæfjord SV, Mehri Hozhabri , ønsket sterkt at det skulle være mulig å organisere en skikkelig asylmarkering i Harstad. Dette resulterte bl.a. i et arrangement på torget i Harstad lørdag 20.10.07 som ble besøkt av ca.100 publikummere. Etter initiativ fra meg og Mehri Hozhabri, som selv er asylsøker, ble flere parter invitert til å delta. Resultatet ble at Kvæfjord SV, Kvæfjord SP, Kvæfjord AP, Baptistkirka i Kvæfjord, Utdanningsforbundet i Kvæfjord, Klubben for sykepleierforbundet ved Rå vgs, Kvæfjordavdelinga av FO, Fagforbundet i Kvæfjord, Harstad SV, Harstad RV og Attac Harstad stilte seg bak arrangementet. Det ble presentert strålende musikk fra gruppa KIMIA der alle 7 deltakerne er asylsøkere fra Kongo, det ble oppvisning i kurdisk dans ved Soheila og Mahsa Mansoori, og det ble holdt flere gode appeller. Arrangementet fikk god dekning i Harstad Tidende. Det førte også med seg et brev til inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen med kritikk av norsk asylpolitikk..
Asylsøkernes vanskelige kår i Norge har jeg også på annet vis prøvd å sette fokus på. En måte var en kronikk i Dagbladet om asylpolitikk, under tittelen ”Norge som fata morgana” der jeg følger en ikke navngitt iransk kvinne og hennes datter på reisen mot frihet i Norge, og deres opplevelser etter ankomst.
En annen vinkling har vært et brev som jeg har sendt SVs stortingsrepresentant Achtar Chaudry. Der presenteres unødig vanskelige og tvilsomme regler som asylsøkerne møter i Norge. Hensikten min er å bidra til at SV griper fatt i dette saksfeltet på en radikal måte.
Som leder i Troms SVs IU fikk jeg i sommer en henvendelse fra Ivar Johansen, leder i landspartiets IU, der han ba om synspunkt på å utvide vår virksomhet til også å dekke nordområdefeltet bedre enn vi hittil har gjort. Alternativt at et eget nordområdeutvalg ble etablert som konsultativt organ under SVs IU for å komme med innspill på dette feltet. Saka ble fulgt opp i AU, og jeg ble bedt om å innlede til debatt om saka på Troms SVs fylkesmøte i Tromsø en uke før valget sist høst. Jeg holdt da et innlegg som generelt presenterte hovedmomenter i det jeg oppfatter som nordområdepolitikk, og hvilke reguleringer og aktører som finnes på denne banen. Min konklusjon var at AU i samsvar med Ivar Johansens ønske, burde sondere i aktuelle miljøer etter egnede kandidater og etablere et eget utvalg for nordområdene. Resultatet var at det en tid senere kom på banen et nytt nordområdeutvalg med Vidar Eng som leder, og Gerd Bjørhovde, Ellen Øseth, Pål Julius Skogholt og Arne-Johan Johansen som øvrige medlemmer.
Dette blir mitt siste år som leder for Troms SV Internasjonale Utvalg. Det har vært spennende år på det internasjonale feltet, med stor bevegelse i posisjoner og aksjoner. Klima er nå på vei til å bli en av de viktigste premisser for hvordan det globale samfunnet skal utvikle seg. Samtidig ser vi tradisjonell maktpolitikk vokse. USA har bidratt til mye av denne uroen som særlig har toppet seg i George Bushs siste periode. I dag raser det to kriger – Irak og Afghanistan – som direkte resultat av kursendringer i amerikansk politikk. Vi ser også urovekkende tendenser i russisk politikk, der oljefinansiert ny handlekraft både brukes uhemmet av maktens forvaltere i et indrepolitisk spill, og samtidig viser tydelige ønsker om å gjenerobre gamle supermaktposisjoner. Vi ser et Kina i voldsom vekst, der kapitalismens rå markedsprinsipper på besynderlig vis kobles opp mot gammelkommunistisk sentralmakt og demokratifiendlighet. Og til slutt: Vi ser et Afrika i sterk endring, der elendighet og menneskelig lidelse sterkest viser seg i Kongo og Sudan/Darfur, men ulmende uro også andre steder. Samtidig ser vi styrket selvtillit og økonomisk vekst i mange afrikanske stater på grunnlag av stigende råvarepriser.
Det er fortsatt nok å følge med i – og etter evne – prøve å påvirke for en aktiv politisk venstreside. Takk for meg.
For Troms SVs IU
Arne-Johan Johansen
فرج سرکوهی (منتقد و روزنامه نگار)
پدری که چند روز پيش دختر ۱۴ ساله خود را به گفته خود «به دليل رابطه با يک مرد» و «برای حفظ آبرو و ادامه زندگی شرافتمندانه» در زاهدان سنگسار کرد، تنها نمونه قتل های ناموسی در ايران نيست و قتل زنان و دختران به دست پدران، برادران، شوهران و دايی های خود نيز تنها تجلی محدويت های گسترده و همه جانبه ای نيست که به نام «ناموس، غيرت و حفظ آبروی خانواده» عليه زنان در برخی لايه های مهم جامعه ايرانی اعمال می شود. قتل برنامه ريزی شده کودکی ۱۴ ساله به دست پدر به اتهام «روابط نامشروع» شايد پديده ای نادر باشد و آمار قتل های ناموسی در ايران نيز از احکام رسمی سنگسار، اعدام، شلاق و زندان، که محاکم قضايی در پرونده های ناموسی عليه زنان صادر می کنند، کمتر باشد، اما محدويت های پنهان و آشکار، مستقيم و غيرمستقيمی که پدران، برادران و شوهران برای «حفظ ناموس و آبروی خود» بر مادران، دختران، خواهران و زنان خود اعمال می کنند، چندان گسترده، همه گير، عادی، پذيرفته شده، رايج و البته متنوع است که بخش اصلی تبعيض و خشونت پنهان عليه زنان را می توان در اين عرصه بررسی کرد. محروميت هايی که به نام «حفظ ناموس و آبرو» در ايران بر زنان تحميل می شود و می تواند موضوع چندين رساله و کتاب پژوهشی باشد، هنوز به زبان آمار و ارقام و تحقيقات جامعه شناسی ترجمه نشده است، اما اغلب ايرانيان می توانند نمونه های گويای اين نوع محروميت ها را در خانواده و بار مثبت «حفظ ناموس» را در نظام ارزشی جامعه نشان دهند. مفهوم ايرانی ناموس هنوز معلوم نيست که مفهوم «ناموس»، بدان سان که در ايران و در برخی جوامع ديگر تعريف می شود و دامنه ای گسترده تر از روابط زناشويی دارد، از چه دورانی به يکی از مولفه های اصلی فرهنگ ايرانی در زمينه روابط انسانی بدل شده است. مردان اغلب جوامع مردسالاری که علاوه بر همسر يا همسران خود، با ديگر زنان نيز روابط جنسی و عاطفی داشته يا داشتن اين گونه روابط را منفی تلقی نمی کنند، همواره از زنان خود خواسته اند که بدانان وفادار باشند، اما مفهوم حفظ ناموس در ايران و برخی جوامع همجوار، نه فقط رابطه زناشويی بين زن و شوهر، که رابطه پدر و برادر و دايی را با مادر، خواهر و ديگر زنان خانواده نيز شامل می شود. بخش مهمی از قتل های ناموسی را در ايران نه شوهرانی که مدعی خيانت زنان خود هستند، بلکه «برادران و پدران و دايی های غيرتمند»ی مرتکب می شوند که از تاييد جمعی لايه های مهمی از جامعه نيز برخوردارند. مفهوم «ناموس» با تعريف گسترده تر از روابط زناشويی در ايران، از سويی از مردسالاری، سنت های ديرپا، نگاه به زنان، آموزه های مذهبی و اخلاقی و ساختارهای سنتی متاثر است و از ديگر سو از قوانين، رويه قضايی، سياست های فرهنگی، اجتماعی و تبليغی نهادهای حکومتی و مراجع روحانی در سه دهه اخير تاثير پذيرفته است. به دوران حکومت پهلوی های اول و دوم، که گام هايی از بالا و گاه جدی، برای بهبود وضعيت زنان برداشته شد نيز «حفظ ناموس» به بهای تحميل محروميت بر زنان در فرهنگ مسلط و در فرهنگ نهادهای حکومتی ارزشی مثبت بود و روان شناسی جمعی جامعه کل از شوهران، پدران و برادرانی که برای حفظ ناموس خانواده با زنان بدرفتاری می کردند، آنان را کتک می زدند، در خانه حبس می کردند، از حضور آزاد آنان در جامعه جلوگيری کرده و گاه آنان را به قتل می رساندند، حمايت می کرد. در قوانين و در رويه قضايی عصر پهلوی نيز قاتلان ناموسی از تخفيف در مجازات بهره مند می شدند و همدلی قاضيان و جامعه را با خود داشتند. جامعه ايرانی در آن روزگار نيز گناه همه آنچه را که «انحراف اخلاقی در زمينه روابط زن و مرد» ارزيابی می کرد، به پای زنان می نوشت که به گمان فرهنگ مسلط ، بر سيره سلف خود «حوا»، کاری جز اغوای مردان نداشتند. ذات شيطانی زنان و وظيفه مقدس مردان اگر در گذشته های دور و نزديک اکثريت زنان با محبوس شدن در اندرونی ها و محروميت از تحصيل و حضور در جامعه به «حفظ ناموس» مردان خود مجبور می شدند، در دهه های اخير نيز، به رغم تحولات اجتماعی، فرهنگی و سياسی به سود زنان، اکثريت زنان ايرانی با تحمل انواع محروميت های آشکار و نهان، وظيفه تحميلی حفظ ناموس خانواده را همچنان بر دوش دارند. در اغلب خانواده های ايرانی، حتی خانواده های غير مذهبی، «حفظ ناموس» هنوز ارزشی مثبت است و زنان ايرانی با محروم شدن از امکانات اندک جامعه بهای «پاسداری از آبروی مردان» خود را می پردازند. جمهوری اسلامی نابرابری های شريعت را عليه زنان در قوانين ايران به رسميت شناخت، اما فراتر از نابرابری های حقوقی، عقب مانده ترين مفاهيم موجود در سنن و شيوه مردسالار گذشته، و به ويژه خشونت عليه زنان، را تطهير و تبليغ و به الگوی مطلوب بدل کرد . قوانين کنونی ايران، زن کشی مردانی را که مدعی خيانت همسران خود هستند روا داشته و «پدر و جده پدری» را از «قصاص قتل کودکان» خود معاف کرده است. الگوی حقوقی، رويه قضايی و سياست های خرد و کلان اجتماعی و فرهنگی نهادهای حکومتی در سه دهه گذشته، خشونت عليه زنان را ترويج کرده اند. با هر سنگسار رسمی، با هر حکم اعدام و شلاق و زندان عليه زنانی که به روابط نامشروع متهم شده اند و با تحميل انواع محروميت ها بر زنان، ارزش ها و مفاهيمی چون «حفظ ناموس» در فرهنگ جامعه پر رنگ تر شده اند. نظام ارزشی رسمی و الگوهايی که مدام و به شيوه های گوناگون تبليغ می شوند و دست کم در «شيطانی بودن ذات زنانه» و «وظيقه مقدس مردان در حفظ ناموس زنان» اشتراک دارند، نيز مفهوم سنتی «حفظ ناموس» را تقويت کرده اند. شيزوفرنی اجتماعی؟ از ديگر سو، به ويژه در سه دهه اخير ساختار اجتماعی، اقتصادی و حتی سياسی جامعه ايرانی در اعماق خود دگرگون شده و حضور گسترده زنان را در اجتماع به ضرورتی مبرم بدل کرده است تا آنجا که حکومت نيز، به شرط هواداری زنان از نظام، آنان را به حضور در تمامی عرصه ها، حتی عرصه های نظامی، فرا می خواند. حضور گسترده و گريزناپذير زنان در جامعه اما، حريم مفهوم ايرانی «حفظ ناموس» را می شکند. نظام ارزشی گذشته و حال، همراه با سنت ها و الگوهای رسمی مطلوبی که مدام تبليغ می شوند، با واقعيت های عينی چندان در تضاد می افتد که بخش های مهمی از جامعه، لايه هايی که به ارزش های سنتی و نظام ارزشی مطلوب حکومتی باور دارند، می توانند به انشقاق، تضاد، چند شخصيتی بودن و شيزوفرنی اجتماعی دچار شوند. پدری که کودک ۱۴ ساله خود را به محلی خلوت می کشاند و آن طور که خود گفته است به رغم «گريه و زاری و التماس های» کودک وحشت زده، او را سنگسار و سپس با گلوله می کشد، می تواند تمثيلی باشد از همبستگی و يگانگی فرهنگی و ارزشی فرد با فرهنگ حکومتی يا دست کم با قوه قضاييه ای که در ملاء عام زنان و مردان را سنگسار می کند و قوانينی که در آن انواع خشونت عليه زنان و اعدام برای روابط نامشروع پيش بينی شده است. پدری که دختر خود را به مرگ محکوم کرد و اغلب قاتلان ناموسی، گذشته از آسيب های روان شناختی، از سويی از ساختارهای سنتی متاثرند و از ديگر سو قاضيانی را الگوی خود قرار می دهند که احکامی مشابه را در مورد اتهاماتی مشابه صادر کرده و از تاييد مراجع و حاکمان مذهبی و حکومتی برخوردارند. منبع : رادیو فردا
ادبيات کلاسيک ايران و به ويژه فرهنگ عامه و داستان های عاميانه و برخی رخدادهای تاريخی ثبت شده، نشان می دهند که مفهوم ناموس و ارزش مثبت حفظ آن، دست کم بيش از هزار سال در بخشی از سنت های حاکم بر جامعه ايرانی ريشه هايی عميق داشته است.
Soheila Porabedin (SV) beskylder flertallet i 17. maikomiteen i Harstad for åpen rasisme. Hun trekker seg i protest.
Dråpen som fikk begeret til å flyte over for Porabedin var diskusjonen rundt årets hovedtaler. Porbedin foreslo å kontakte libaneseren Marco Elsafadi. Den kjente rollemodellen og basketballspilleren ble i fjor ble kåret til "Årets forbilde.
Norge for nordmenn
Ifølge Porabedin ble forslaget møtt med stor skepsis fra Arbeiderpartiets representanter i komiteen.
– De motarbeidet forslaget sterkt, og argumentene var nasjonalistiske, av typen "Norge for nordmenn". Det ble argumentert med at personen som skal være hovedtaler 17. mai må ha norsk statsborgerskap, sier Soheilda Porabedin.
Bare utlending
Hun og familien kom som flyktninger til Norge fra Iran i februar 1989. Siden den gangen har hun alltid gått i tog på nasjonaldagen.
– Jeg har forsvart Norge og nordmenn og har sagt til innvandrere at jeg aldri har møtt rasisme her i landet. Derfor ble jeg skikkelig skuffet over måten flertallet i 17. maikomiteen behandlet mitt forslag på. Jeg føler at jeg ikke er noe verdt i Norge. Uansett hva jeg gjør så er jeg bare utlending, sier Porabedin.
– Rystet over beskyldningene
Leder Andreas Isachsen er rystet over at 17. maikomiteen beskyldes for rasistiske holdninger.
– Utrolig urettferdig, sier han.
17. maikomiteens medlemmer kjenner seg overhodet ikke igjen i Soheilas framstilling av saken.
–Beskyldningene har ingen rot i virkeligheten, sier Isachsen.
Ifølge Isachsen fikk hvert av medlemmene i oppgave å komme med forslag på kandidater som kunne være hovedtaler på nasjonaldagen.
Marco Elsafadi
– Flere kandidater ble lansert. Soheila foreslo Marco Elsafadi, et forslag jeg støttet fullt ut. Imidlertid var det noen i komiteen som ikke visste hvem basketballspilleren og Årets forbilde var. Det ble i den forbindelse spurt om han hadde norsk statsborgerskap, forteller komite-lederen.
Isachsen mener dette var et greit, prinsipielt spørsmål.
– Vi må alle tåle at det blir stilt spørsmål rundt en persons identitet og status. For min del har det ingen betydning om hovedtaleren er norsk statsborger eller ikke, men jeg respekterer fullt ut at noen stiller spørsmål. Det må kunne gjøres uten at man blir stemplet som rasist, sier Isachsen.
For en mer menneskeverdig asylpraksis |
| Vi er mange nordmenn som etter hvert har oppdaget at måten asylretten behandles på gjennom UDI og UNE ikke er i samsvar med humanistiske prinsipper. Gjennom bekjentskap med asylsøkere får vi dette konkretisert: Mistenkeliggjøring og løgnbeskyldninger mot mennesker i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon, ofte tvilsomme verifiseringsmetoder av asylsøkerens dokumenter og historie, omstridte språktester, dårlig advokatoppfølging, mangelfull eller politisk tvilsom landinfo, manglende samsvar med tilrådinger fra FNs høykommisær, sviktende omsorg for enslige asylsøkerbarn, osv. Vi ser også at ”innvandringspolitiske hensyn” i forskriftene til Utlendingslova noen ganger ser ut til å veie tyngre enn internasjonale konvensjoner. |
|
Vi har også merket oss at Den norske Advokatforening i en pressemelding 26. april 2006 krever gransking av forholdene ved Politiets utlendingsinternat på Trandum, og i en ny pressemelding våren 2007 peker på at asylsøkere med endelig avslag har svært mangelfull rettshjelp når de ønsker å få sine saker prøvd for en domstol. I denne anledning oppretter advokatforeningen en Aksjons- og prosedyregruppe, samt tilbud om gratis advokathjelp.
Etter initiativ fra asylsøkeren Mehri Hozhabri har Kvæfjord SV sluttet seg til et opprop om å samle alle gode krefter bak en demonstrasjon for en bedre behandling av asylsøkere som kommer til Norge. Vi vet om tilfeller der fortvilte asylsøkere med endelig avslag blir psykisk og fysisk syke av angst i kampen for å bli trodd av UDI-systemet og for hva som vil skje med dem ved tvungen returnering til hjemlandet. Og vi vet om tilfeller der asylsøkere har blitt tvangsutsendt, og i hjemlandet møtes av arrestasjon og mishandling. Det er samtidig slik at den norske stat ved UD, eller ved UDI og UNE, ikke erkjenner noe ansvar for hva som måtte skje med asylsøkere som sendes ut på noe som i etterkant viser seg å være sviktende eller feilaktig grunnlag. Denne markeringen skal skje i humanitetens navn og i erkjennelse av det alvor som påligger land som Norge til å respektere helt og fullt de internasjonale rettskonvensjoner vi har underskrevet: Flyktningekonvensjonen, Barnekonvensjonen, Konvensjonen om kvinners rettigheter, Den europeiske menneskerettskonvensjon. Vi ønsker at disse konvensjoner helt og fullt skal praktiseres i samsvar med de autoritative veiledninger som er gitt fra FNs høykommisær, og ikke ut ifra nasjonalt skjønn og kompromisser opp mot innvandringspolitiske hensyn. Vi håper at en markering kan samle deltakere på bred basis og ikke kunne mistenkes eller beskyldes for noen partipolitiske hensikter.
----------------------------- -------------------------------- Mehri Hozhabri, asylsøker Arne-Johan Johansen, lokallagsleder |
| |||||||||
| Startside | Bli medlem | Peikere | Uttaleser og artikler |
Samisk RV Sámi Rukses Válgalihttu |
Samisk stoff | RV-nytt | |||
|
En bred sammensetning av lokale partiorganisasjoner og andre organisasjoner har lørdag 20.oktober gjennomført en protestmarkering rettet mot sider ved norsk asylpolitikk. Partene sender deg dette brevet for å gjøre rede for hva som er grunnlaget for markeringen, og ber samtidig om at arbeidet med endring av asylpolitikken i den retning vi ønsker blir prioritert. Verden er i dag et skjebnefellesskap. Mennesker er mennesker uansett hvor de bor, med de samme rettigheter til frihet og selvbestemmelse. Norge troner på toppen av verdens velstandspyramide, men vi kan ikke kjøpe oss fri fra ansvar for medmennesker i nød. Da nåværende rødgrønne regjering tiltrådte, presenterte den en forpliktelse om at flyktningepolitikken skulle bli mer human enn under Bondevik og Erna Solberg. Det har den blitt, i en viss grad. Men ennå mangler mye: Vi er nå på et historisk lavmål i antall asylsøkere. Likevel har ikke regjeringa greidd å komme høgere opp enn til 1200 kvoteflyktninger gjennom FN pr. år. Dette er et svik. Det er også all mulig grunn til å stille spørsmål om den økonomiske og praktiske oppfølging disse flyktningene får når de er kommet til Norge. I alt for liten grad blir det i samfunnsapparatet de møter, tatt hensyn til kulturell variasjon i forhold til det norske, og ikke minst til det faktum at det i denne gruppa kommer svært mange mennesker, voksne og barn, med sterke traumer i bagasjen. Når antall asylsøkere er på lavmål (ca. 6000 i året), så er en hovedgrunn at Europa (og dermed Norge) sakte men sikkert er gjort til en uinntakelig festning gjennom visumkrav og avsperring utad. Både Norge og EUs medlemsland er forpliktet gjennom tilslutning til FNs menneskerettighetskonvensjoner, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og Flyktningekonvensjonen. Et sentralt element i disse konvensjonene er at forfulgte mennesker har rett til å flykte og rett til beskyttelse. Denne retten er illusorisk når vi nekter dem innpass til Europa. De kan bare søke asyl fra innsiden. Det vi i dag ser er at minst 1000 mennesker dør årlig i forsøk på å komme inn: Til Kanariøyene over åpent hav, til Lampedusa og Italia over åpent hav, til Gibraltar over åpent hav, gjennom Tyrkia til Hellas over miner, osv.osv. I Italia føres nå rettssaker mot fiskere for å straffe dem som har berget forliste afrikanske asylsøkere opp av havet! Dette er også Norges ansvar! Behandlingen av de knapt 6000 menneskene som rekker fram til oss, er i stor grad preget av mistenksomhet og uvilje. I UDIs forvaltning av Utlendingelova, er enhver som ikke kan motbevise det, en mulig løgner. Tvil regnes konsekvent til asylsøkerens disfavør. Offentlige tjenestemenn i land asylsøkere har rømt fra, brukes til å verifisere om deres historie virker troverdig! Flyktningekonvensjonen tolkes restriktivt. Barnekonvensjonen avdempes av ”innvandringspolitiske hensyn”. Vi ser også at UDI/UNE har egen vurdering av rettssikkerhet i enkelte land som er sterkt i strid med vurderingene til humanitære organisasjoner. Dette gjelder i særdeleshet for Iran, der et presteskap terroriserer kvinner og annerledes tenkende, domstolene brukes til vilkårlig forfølgelse, og offentlig henrettelse er ledd i ”folkeoppdragelsen”, mens asylsøkere derfra nesten konsekvent nektes opphold i Norge. Unntakene gjelder stort sett de som man ikke har greidd å få ut før tidsfaktor og ”barns tilknytning til riket” har berget dem. Vi registrerer også at regjeringa vår har gjort familiegjenforening vanskeligere, mens den burde gjøres lettere. En småbarnsfar som rømte fra D.R.Congo sammen med sin kone, mistet kontakten, men mirakuløst fant henne og deres felles barn igjen i Norge, må reise tilbake til Congo for å søke om familiegjenforening!! Hun har fått opphold, ikke han. Vi kjenner også eksempler på asylsøkere som har blitt utvist og tilbakesendt til fengsel og tortur, eller til ny flukt, men vi mangler eksempel på at UDI og UNE har tatt selvkritikk og ansvar for slike feilvurderinger. Det er ikke slik vi som er norske statsborgere ønsker at vårt hjemland skal opptre overfor folk i nød. Vi slutter oss også til Den norske Advokatforenings kritikk mot måten rettssikkerheten til asylsøkere forvaltes. UNE viser i sine årsrapporter at nesten ingen av de asylsøkerne som anker endelig avslag inn for norsk rett, vinner fram. Advokatforeninga retter flengende kritikk mot denne situasjonen, og sier at der er mange gode saker, men svært mangelfull tilgang på advokathjelp for klagerne. Derfor taper de. Slik kan det ikke være i en rettsstat. Vi nærmer oss en situasjon der rettsfølelsen i folket er mer human enn myndighetenes praksis overfor flyktninger og asylsøkere. Dette må rettes opp. Ett av hovedelementene i europeisk asylpolitikk setter intensjonene i både menneskerettighetskonvensjonene og i Flyktningekonvensjonen på spill, nemlig Dublin-konvensjonen. Den sier som hovedregel at det land der en asylsøker først ankommer, er det land som har ansvaret for asyl. Dette er en overenskomst som setter land som Hellas, Italia og Spania under stort press, fordi her ligger de viktigste innfallsportene til Europa. Indirekte er det derfor Dublinkonvensjonen som ligger bak disse landenes umenneskelige behandling av asylsøkere som prøver å komme inn. Det fratar likevel ikke Spania, Italia og Hellas forpliktelsene de har ellers. Norge er også tilsluttet Dublinkonvensjonen. Vårt krav til norske innvandringsmyndigheter er derfor følgende: 1. Norge må protestere formelt over umenneskelig behandling av asylsøkere i Hellas, Italia og Spania. 2. Norge må ta initiativ overfor EU om å få opphevet eller endret Dublinkonvensjonen, og arbeide for at retten til å søke asyl i Europa kan bli reell. 3. Norge må øyeblikkelig, gjennom forskrift, endre reglene som nå gjelder for familiegjenforening, slik at dette kan søkes fra Norge. 4. Norge må styrke rettssikkerheten til asylsøkere ved å utvide rettshjelptilbudet, både under asylsøkeprosessen og for dem som vil anke endelig avslag inn for norsk rett. 5. Norge må øke antall kvoteflyktninger til minst 2000 for neste år. 6. Norge må instruere sine saksbehandlere i UDI og UNE om at tvil skal komme søkeren til gode, og ikke motsatt.
Med vennlig og forventningsfull hilsen arbeidskomiteen for arrangementet
Mehri Hozhabri (sign) Arne-Johan Johansen (sign) Kirsti M. Thunberg(sign) asylsøker Kvæfjord SV Kvæfjord AP
Magnus Lund (sign) Linda Wikeland (sign) Thomas Tørrisen(sign)
Gjenpart: DEMONSTRASJON FOR EN MER HUMAN ASYLPOLITIKK På torget i Harstad lørdag 20. oktober kl.12.00. Markeringen varer ca. en time og vil bestå av: · taler og appeller · opptreden ved gruppa KIMIA · paroler i plakatform · danseopptreden
Organisasjoner som stiller seg bak markeringen: Kvæfjord SV, Kvæfjord AP, Harstad SV, Harstad RV/Rødt, Kvæfjord SP, Baptistkirka i Kvæfjord, FO avd. Kvæfjord, Fagforbundet avd. Kvæfjord, Skolenes Landsforbund Kvæfjord og Harstad, Utdanningsforbundet ved Rå vgs. og Utdanningsforbundet Kvæfjord, Norges Sykepleierforbund/klubben ved Rå vgs., Attac Harstad | |||||||||
Jeg ser en liten verden
der jeg vil være fri
der jeg vil være glad
Men denne lille verden
har satt meg i en celle
har gitt meg livstidsdom
Og i det store fengselet
jeg stirrer i en vegg
men fanger hater vegger
fanger hater lenker
Så se på denne fuglen
med sine brente fjær
som lengter mot en himmel
og har så stor en drøm
Jeg vet den dag vil komme
et skrik om frihet høres:
Og fangen blir satt fri!
Mehri Hozhabri
عكسهايي از مراسم ختنه دختران مسلمان در باندونگ اندونزي
عكسها توسط استفاني سينكلر، يكي از عكاسان برنده يونيسف در سال گذشته، گرفته شده است.







درگيري گشت ارشاد با يك زن او را راهي آي سي يو كرد
كانون زنان ايراني _درگيري گشت ارشاد با زني 26 ساله در تهران باعث تشنج و بستري شدنش در بيمارستان شد.
ظهر امروز -چهارشنبه- در چهارراه زهره تقاطع خيابان مفتح و مطهري ماموران گشت ارشاد اين زن را به دليل بد حجابي به اجبار سوار اتومبيل هاي گشت ويژه ارشاد كردند. بعد از مدت كوتاهي اين زن در خودروي گشت ارشاد دچار تشنج شديدي شد و به بخش مراقبت هاي ويژه بيمارستان پاستورنو منتقل شد.
يكي از بستگان نزديك اين زن كه از هنرمندان سينماست مستاصل در بيمارستاني كه دور تا دورآن را نيروي هاي پليس اشغال كردند و حتي در راهروهاي ان ماموران پليس ديده مي شوند قدم مي زند.
مي گويد:«ساعت 2 بعد از ظهر بود كه اين زن كه از بستگان نزديكم است تماس گرفت و آشفته از دستگيري اش خبر داد و گفت به نيروي هاي پليس زن توضيح داده كه بيمار و هيجان براي او خطرناك است.اما ماموران به گفته هاي اوتوجه نكردند و حتي وقتي خود را به سرعت براي كمك رساندم به گفته هاي من نيز توجهي نكردند..»
او كه از شدت نگراني مدام پله هاي بيمارستان را بالا و پايين مي رود وگهگاهي با نيروي انتظامي مستقر در بيمارستان صحبت مي كند ادامه مي دهد:« در راه بيمارستان ده اتومبيل پليس، آمبولانس را دنبال مي كردند چرا كه تصور مي كردند اين زن تظاهر به بيماري مي كند و واقعاً دچار تشنج نشده است.»
به محض رسيدن دختر جوان به اورژانس بيمارستان پرشك وضعيت او را وخيم دانست و به آي سي يو منتقل اش كرد. دليل استقرار نيروهاي پليس در بيمارستان را همراه اين بيماراينگونه توضيح مي دهد:« آنها منتظرند تا بيمار بهبود يابد و او را همراه خود ببرند.»
مسئول فني بيمارستان ازماموران نيروي انتظامي خواهش مي كند تا بيمارستان را ترك كنند.و پليس بعد از يك ساعت به همراهان اين زن هشدار داد كه 9 صبح روز بعد به همراه بيمار يا همسر او به نيروي انتظامي مراجعه كنند.
همراهان اين بيمار از برخورد نامناسب و بي ادبانه ماموران نيروي انتظامي به ويژه پليس هاي زن گلايه مي كنند:«حتماً به خاطر اين نوع برخورد كه مي توانست جان يك انسان را به خطر بياندازد از نيروي انتظامي شكايت مي كنيم چرا كه حقوق شهروندي ما را رعايت نكرده اند.»
روابط عمومي نيروي انتظامي تهران بزرگ هيچ اطلاعاتي درباره اين واقعه به خبرنگار سايت كانون زنان ايراني نداد..

![]() |
| طبق آمار ارائه شده 63 درصد زنان كشته شده در ايران به دست محارمشان كشته مي شوند |
سردار اصغر جعفري درباره زنان به قتل رسيده در ايران گفته است ۶۳ درصد آنان توسط محارمشان كشته مي شوند.
آسيه اميني، روزنامه نگار و فعال حقوق زنان در ايران، آمار ۶۳ درصدي زنان به قتل رسيده توسط محارم را با آمار چند ماه پيش مقايسه مي كند و مي گويد اين افزايش چشمگير است و بايد دليل آن بررسي شود. رييس پليس آگاهي ايران پيش از اين گفته بود كه ۵۰ درصد زنان به قتل رسيده توسط محارم خودشان كشته شده اند.
سوءظن همسران
نسرين ستوده، وكيل و فعال حقوق زنان در ايران، كاستي هاي حقوقي را از دلايل افزايش قتل زنان به دست محارم خود مي داند: "وقتي قانون مي گويد اگر پدري فرزند خود را بكشد يا اين كه همسر به دليل سوءظن زنش را به قتل برساند، مجازات سنگين نخواهد شد، مسلم است كه آمار قتل زنان به دست محارم افزايش خواهد يافت."
شهلا اعزازي، جامعه شناس و استاد دانشگاه، هم اعتقاد دارد كه "نمي توان به هر آماري اعتماد كرد، اما به هرحال مشخص است كه ميزان جنايت و خشونت در ايران افزايش داشته است."
بر اساس ماده ۲۲۰ قانون مجازات اسلامي، پدر و جد پدري كه فرزند خود را بكشند، قصاص نمي شوند. ماده ۶۳۰ اين قانون هم مي گويد هر گاه مردي همسر خود را در حال زنا با مردي ديگر مشاهده كند، مي تواند در همان حال زن را به قتل برساند.
در بسياري از موارد، بستگان زني كه به قتل رسيده، ادعا كرده اند كه مقتول اعمال منافي عفت انجام داده و مهدورالدم بوده است.
شهلا اعزازي معتقد است كه برخي از قوانين براي مردم ناآشنا بود، اما به مرور زمان آگاهي از اين قوانين، باعث افزايش خشونت هاي خانوادگي شده است.
اما كاستي هاي قانوني تنها دليل افزايش خشونت هاي خانوادگي نيست. محمد مصطفايي، وكيل دادگستري، تأكيد مي كند كه افزايش مشكلات اقتصادي در ميان خانواده هاي ايراني، خشونت را افزايش داده است. او يك زنداني را مثال مي آورد كه به دليل فقر، سه فرزند خود را با پتك كشته است.
شوهركشي پيامد قانون هاي نابرابر
با اين وجود مقتولان خشونت هاي خانوادگي، هميشه زن نيستند.
محمد مصطفايي مي گويد اخيرا بسياري از زنان زنداني در اوين به اين دليل محبوس شده اند كه شوهر خود را معمولا با هم دستي مردان ديگر كشته اند.
شهلا اعزازي هم افزايش پديده شوهركشي را تأييد مي كند: "به دليل همان كاستي هاي قانوني يا مشكلات فرهنگي، مثلا در مورد حق طلاق، در تمام سطوح جامعه شاهد افزايش خشونت هستيم."
خانم اعزازي مي گويد اگر جامعه اي قوانين برابر داشته باشد، نه تنها به نفع زنان بلكه به سود كل جامعه است.
منبع: سایت ایرانیان انگلستان
ايران از نگاه آساهي شيمبون 68 ساله - آيا واقعا ايران فقط اين است؟


اكبر سفري مقدم

ابراهيم بهرامي

سيد مجتبي خاتمي

رضا گلچين كوهي

حسين فاطمي

محمد حسن باقري

حامد نيرومند قوچاني

سيد جليل حسيني زهرايي
شصت و هشتمين جشنواره بين المللي عكس آساهي شيمبون ژاپن برندگان خود را رسما اعلام كرد. اين جشنواره كه از شناخته شده ترين و با سابقه ترين جشنواره هاي عكس در دنياست هر سال تعداد محدودي عكس از هزاران عكس رسيده به جشنواره را براي حضور در بخش مسابقه انتخاب مي كند ، به عكاسان آن مدال ويژه برندگان اهدا مي كند ، عكس ها را در كتابي نفيس به چاپ مي رساند و در نهايت اين آثار را به مدت يك سال در نمايشگاه هاي متعدد در سراسر جهان به نمايش مي گذارد.
امسال سهم ايران در بخش مسابقه 10 عكس است: آمار بسيار خوبيست و خوشحال كننده: 10 مدال به جوايز بين المللي ايران افزوده مي شود. اما وقتي آلبوم عكسهاي منتخب را ورق مي زني دچار سوالي بزرگ مي شوي؟
اين است ايران ما؟
كودكان رها شده در انبوه زناني كه پشت به آنان كرده اند؟
كودكان به خواب رفته و تنها در ميان مادران سياه پوش؟
بچه هاي خيابان با چهره اي به رنگ زغال و تقابل آن با كودكي مرفه ( به سبك نگاه هاي دهه 60 عكاسي ايران)؟
كودكاني با سرهاي تراشيده در كلاسي با امكانات كم : و عكاس هم با زاويه انتخابي خودش ، حسابي نمك پاشيده است بر زخم
و چند تصوير ديگر كه همه در تلخي و سياه بختي با عكس هاي ديگر اين جشنواره از ايران مشتركند.
اين است ايران ما؟
جالب آنجاست كه 4 عكس از 10 عكس پذيرفته شده از ايران، گويي در يك مكان عكاسي شده اند!! بدون آنكه بخواهم ذره اي حتي موفقيت عكاسان كشورمان را زير سوال ببرم ، اين دغدغه اما ذهنم را رها نمي كند كه عكاسان ما چه قدر سهيم اند در اين نگاه آساهي شيمبون؟ آيا آساهي شيمبون، مصرانه دست از اين گونه نمايش تراژيك ايران برنمي دارد يا عكاسان ايراني با ارسال اين آثار؟
نمي خواهم با معادله هميشگي " اين ها هم بخشي از زندگي ايرانيان است " راهي براي توجيه اين مساله بيابم ، چرا كه نمايش اين گونه ي ايران در تمامي 10 عكس پذيرفته شده يعني يك جور بزرگنمايي بخشي از واقعيت اجتماعي ايران كه باب طبع آساهي شيمبون است و يك نگاه مطلق كه ايران را براي ده ها هزار تماشاگر خارجي در نمايشگاه هاي اين جشنواره سياه و درمانده نمايش مي دهد.
منبع : وبلاگ كيارنگ علايي
|
روزي كه بابك خرمدين كشته شد |
| بابك خرمدين چهارم ژانويه سال 838 ميلادي به دستور معتصم خليفه عباسي با قطع تدريجي دست و پا و اعضاي بدن كشته شد و سپس بقيه بدنش را در بيرون شهر سامرا به دار آويختند كه مدتها به همان صورت باقي بود. در آن قرن درهر گوشه ايران يك استقلال طلب بپاخاسته بود . در شمال ايران همزمان سه مبارز ــ بابك ، مازيار و افشين ــ بناي مبارزه با حكومت بغداد را گذارده بودند كه بابك در عين حال فرضيه اجتماعي ــ اقتصادي مزدك را هم دنبال مي كرد و خواهان برابري كامل مردم و مالكيت عمومي ( اشتراكي ) بود. پيروان او پيراهن سرخ رنگ بر تن مي كردند و به احتمال زياد دادن عنوان « سرخها » به كمونيستها ريشه در همان زمان دارد . در تاريخ ، آنان را سرخ جامگان ، خرميان و خرمدينان نوشته اند. در آن زمان هنوز اكثريت آذربايجاني ها كه بابك از ميان آنان برخاسته بود دين نياكان ( آيين زرتشت ) را حفظ كرده بودند . بايد دانست كه تا زمان شاه اسمعيل صفوي(پنج قرن پيش ) هم بسياري از مردم شمال ارس و حكمران آنان شروانشاه زرتشتي بودند . همچنين بايد به خاطر داشت كه زبان تركي دو ــ سه قرن بعد با سلجوقيان وارد اين قسمت ايران شد. بابك بارها سپاه خليفه عباسي را كه عموما غلامان ترك آسياي مركزي بودند شكست داده بود ، زيرا دژ و استحكامات متعدد داشت . وي با مازيار حاكم تبرستان ( مازندران ) و نيز افشين سردار استقلال طلب ديگر در ارتباط بود . مازيار به دليل همسايگي با طاهريان از دور و در ظاهر احترام خليفه را داشت تا فرصت مناسب به دست آورد و افشين معتقد به انهدام قدرت خليفه از درون بود و بنا براين ، خود را به او نزديك كرده بود ، ولي خليفه از همه چيز باخبر بود و براي تضعيف روحيه استقلال طلبي ايرانيان كه مي گفتند : اسلام بله ؛ حكومت اعراب نه ــ افشين را به جنگ بابك فرستاد . افشين همه مساعي خود را به كار برد تا بابك باقي بماند كه بابك به دليل از دست دادن چند افسر خود به ارمنستان فرار كرد كه در آنجا به دام توطئه افتاد و اسير شد و به افشين تحويل گرديد و افشين راهي جز تحويل او به خليفه نداشت و خليفه او را به طرز دلخراشي كه مورخان آن زمان شرح داده اند و درتاريخ طبري هم آمده است بكشت ،اما بابك تا جان در بدن داشت خود را نباخت . مازيار نيز از طريق اغفال برادرش دستگير و او نيز در سامرا كه معتصم پايتخت خود را به انجا منتقل كرده بود به طرز فجيعي كشته شد و جسدش را دركنار استخوانهاي بابك به دار زدند . سپس نوبت به افشين رسيد كه اورا در بغداد گرفتند و خليفه تماسهاي او با مازيار و بابك را رو كرد و با گرسنگي دادنش كشت و جنازه وي را هم در كنار دوتن ديگر در حاشيه سامرا به دار آويخت . تاريخ خلفاي عباسي و حكام عرب مملو از چنين قتلهايي است ، حتي قتل نزديكان و بستگانشان. |
(VG Nett) Utenriksdepartementet fordømmer hengingen av den iranske tobarnsmoren Raheleh Zamani (27).
|
|
FORDØMMER HENGINGEN: Statssekretær Raymond Johansen i UD reagerer kraftig på henrettelsen av tobarnsmoren Rahele Zamani. Foto: SCANPIX |
Zamani ble hengt i Evin-fengselet i Teheran ved morgengry. 27-åringen ble dømt til døden for drapet på sin mann for to år siden. Menneskerettsforkjempere har lenge jobbet for å få dommen omgjort. Det lyktes ikke.
- Vi ser med forferdelse på henrettelsen som ble gjennomført i dag morges, sier statssekretær i Utenriksdepartementet Raymond Johansen (Ap) til VG Nett.
Den norske ambassaden i Iran har fått bekfreftet henrettelsen fra en sikker kilde. Johansen karakteriserer hendelsen som «barbarisk».
- Det er forferdelig at to barn vil vokse opp uten mor, sier han.
Statssekretæren vil nå bruke sine diplomatiske forbindelser til å gjøre Iran kjent med norske myndigheters syn på saken.
|
|
HENRETTET: Raheleh Zamani (27) Foto: Savedelara.com |
|
|
VIL HA HANDLING: Menneskerettsaktivisten Mahmood Amiry-Moghaddam ser gjerne at norske myndigheter sanksjonerer mot Iran. Foto: PRIVAT |
En 27 år gammel småbarnsmor som er dømt for å ha drept mannen sin, skal etter planen henrettes i Iran onsdag, ifølge menneskerettsaktivisten Mahmood Amiry-Moghaddam.
27 år gamle Rahele Zamani er dømt for drapet på sin mann og skal henrettes i Evin-fengselet onsdag, opplyser Amiry-Moghaddam til NTB.
Zamani, som er mor til en gutt på 3 år og ei jente på 5, skal ha skrevet et brev publisert i den iranske avisen Etemad, der hun ber om at henrettelsen utsettes for barnas skyld. Småbarnsmoren sier hun handlet i affekt etter lengre tids mishandling.
Ytterligere én kvinne, Zahra Nezamian, skal henrettes onsdag, ifølge Amiry-Moghaddams kilder.
– Det er kun internasjonalt press som kan bidra til at de kan reddes, og derfor håper jeg at UD bruker alle midler de har til rådighet både i Norge og Iran til å øve press mot regimet, sier Amiry-Moghaddam til NTB tirsdag.
Han frykter også flere henrettelser samme dag siden dette er den siste onsdagen i måneden etter iransk kalender, og dette er henrettelsesdag i Evin-fengselet i Teheran. Siste onsdag i forrige måned skal 17 personer ha blitt henrettet.
– Ifølge iranske medier er 20 personer henrettet hittil i desember. Minst én person henrettes daglig, og dette har vært tilfellet de siste fire månedene, sier Amiry-Moghaddam, som oppfordrer Norge og EU til å jobbe for at menneskerettighetssituasjonen i Iran tas opp i FNs sikkerhetsråd.
Les mer om denne saken på nettsiden til Iran Human Rightsاعتراض شديد نروژ به اعدام مادري جوان در ايران و احضار سفير ايران
اعدام يك مادر جوان به جرم قتل در ايران، با اعتراض شديد دولت نروژ رو به رو شد.
به گزارش روزنامه نروژي آفتن پستن - دومين روزنامه بزرگ نروژ – اين كشور پيش از اعدام راحله زماني، مادر ۲۷ ساله دو كودك خردسال، به شدت مخالفت خود را با اين اعدام اعلام كرده بود.
راحله زماني كه روز چهارشنبه به دار آويخته شد، به جرم قتل همسرش با مجازات مرگ رو به رو شده بود.
اين روزنامه نروژي نوشته است كه بر اساس ادعاي خانم زماني، همسرش سال ها به او تجاوز كرده بود.
اما رسانه هاي ايراني گزارش داده اند كه وي در دادگاه گفته بود كه به دليل خيانت همسرش او را به قتل رسانده است. اين زوج يك پسر سه ساله و يك دختر پنج ساله داشتند.
ريموند جانسون، معاون وزير امور خارجه نروژ به روزنامه آفتن پستن گفت: «اين كه اين دو كودك بايد بدون پدر و مادر بزرگ شوند، بسيار دهشتناك است.»
وي افزود: «ما با سفير ايران [در نروژ] تماس گرفتيم و به اين عمل وحشيانه اعتراض كرديم.»
بر اساس گزارش رسانه هاي ايراني كه از سوي برخي مدافعان حقوق بشر در سطح بين المللي منتشر شده، راحله زماني در زندان اوين اعدام شده است.
معاون وزير امور خارجه نروژ تاكيد كرد كه اين كشور «به خود اجازه نمي دهد كه فكر كند مي تواند بر كشور بزرگي چون ايران تاثير بگذارد»، اما در عين حال مقام هاي نروژي معتقدند كه واكنش رسمي به چنين رويدادي «براي مخالفان مجازات اعدام در داخل ايران بسيار مهم است.»
وي همچنين گفت كه اجراي مجازات اعدام در برخي كشورهاي غربي مانند ايالات متحده آمريكا، به كارزار جهاني براي از بين بردن اين مجازات، ضربه مي زند.
منتشر شده به وقت تهران در ساعت:
۱۹:۵ روز چهارشنبه ۱۲ دي ۱۳۸۶ منبع: رادیو فردا
سيزده نفر روز چهارشنبه و ازجمله زنی به نام راحله به اتهام قتل همسرش، در ايران به دار آويخته شدند. به گزارش خبرگزاری فرانسه، راحله زمانی هنگامی که دريافته بود شوهرش به او خيانت کرده است، در فروردين ۱۸ فروردين ۸۴ وی را در منزل مسکونی شان واقع در اسلامشهر به قتل رسانده بود. پيشتر روزنامه اعتماد گزارش داده بود که راحله زمانی که دارای يک دختر پنج ساله و يک پسر سه ساله است، از خانواده شوهرش خواسته بود که از اعدام او صرفنظر کنند. راحله زمانی در جريان دادگاه خود گفته بود:«شوهرم با زن ديگری رابطه داشت، و موقع کشتن او من تحت تاثير داروهايی که مصرف کرده بودم، قرار داشتم». راحله زمانی به همراه هفت مرد ديگر روز چهارشنبه در زندان اوين به دار آويخته شدند. به گزارش خبرگزاری دانشجویان ایران، ايسنا، و روز بيست هشتم آذر ماه يکبار به پای چوبه دار برده شده بود، اما به او دو هفته مهلت داده شده بود تا رضايت خانواده مقتول را جلب کند. این خبرگزاری افزوده است: قرار بود روز چهارشنبه يازده نفر اعدام شوند که به سه نفر از آنها برای پرداخت ديه، مهلت داده شد. همزمان سه نفر به جرم قاچاق مواد مخدر در قم و دو نفر نيز در زاهدان در ملاء عام به دار آويخته شدند. به گزارش خبرگزاری فرانسه، در سال ۲۰۰۷ در ايران دست کم ۲۹۷ نفر اعدام شده اند و طبق گزارش سازمان عفو بين الملل در سال ۲۰۰۶، در ايران ۱۷۷ نفر اعدام شده اند، مقايسه اين دو آمار نشان می دهد که روند افزايش اعدام ها در ايران در سال ۲۰۰۷ شتاب بيشتری گرفته است. همچنين، نهاد های بين المللی حقوق بشر طی ماه های اخير به روند پرشتاب اعدام در ايران اعتراض کرده و اعلام کرده اند که ايران رکورد اعدام در سال ۲۰۰۷ را شکسته است. شمار اعدام ها در ايران که بنابر اعلام سازمان عفو بين الملل در سال ۲۰۰۵، ۹۴ نفر بود، که طی دو سال گذشته با روند روبه رشدی موجه شده است. فعالان حقوق بشر ايران در اروپا و آمريکای شمالی، اخيرا درگزارش سال ۲۰۰۶ خود که به مناسبت روز جهانی مبارزه با حکم اعدام منتشر شد، از افزايش ۴۶ درصدی حکم اعدام در جمهوری اسلامی خبر داده بودند. بنا براين گزارش در ايران و در فاصله زمانی اکتبر ۲۰۰۵ تا سپتامبر ۲۰۰۶، برای ۲۸۲ نفر حکم اعدام صادر شده که از اين تعداد، ۱۱۱ نفر تا به حال اعدام شدند و بقيه در انتظار اجرا ی حکم اعدام در زندان های جمهوری اسلامی اند.
دختران ايران در 5 كاريكاتور
تفريح كردن دختران ايران
دانشگاه رفتن دختران ايران
اشتغال براي دختران ايران
احترام اجتماعي براي دختران ايران
امنيت اجتماعي براي دختران ايران